Nov 05 2020 20 mins 1
Det går mot lysere tider. Kalenderen viser mars 2014, og våren må være rett rundt hjørnet. Jeg står opp til samme tid i ukedagene, jeg lager middagene mine fra bunnen, jeg lager musikk, jeg skriver, jeg forsøker å la livet gå videre. Jeg har begynt å jobbe igjen, kun i en 60% stilling vel og merke; tilbakeføringen må skje gradvis, men jeg trives i min gamle rolle som kontaktlærer. Mandag til torsdag gir jeg alt på jobben. Jeg er voksen, ansvarlig og seriøs, og dagene består i å være en av de viktigste omsorgspersonene for 27 små tiåringer, og for noen av dem - den aller viktigste. Det er en berikelse, en ekstremt verdifull gave, det er sånt som gjør noe med deg. Samtidig lever jeg et dobbeltliv. Jeg kommer i én dagutgave og én nattutgave. Lærerjobben har sørget for en naturlig og etterlengtet begrensning av det ville livet, men når jeg drar fra jobb torsdag ettermiddag, transformeres jeg til mitt gamle jeg og sveiper innom det kaotiske livet som har kjennetegnet tilværelsen min de to siste åra. Jeg har fortsatt et sterkt behov for å avreagere. Det er en blanding av alt det vonde som fortsatt må døyves, av tomrommet som må stadig må fylles, og min ekstraordinære frykt for å gå glipp av ting. Jeg trenger fortsatt de nattlige møtene med menn, jeg trenger å le sammen med vennene mine, jeg trenger å føle at jeg lever - jeg trenger rusen og pauseknappen.
